![]() |
(Om du er intressert i "begynnelsen av overfarten med Black Gull" (på engelsk) finner du den under "ESSAYS,STORIES...." på Index siden)
(....fortsettelse)
Jeg måtte le der jeg lå, svarte natten i Atlanteren, over 100 sjømil fra land. 'Jeg er glad ingen ser meg, husker jeg at jeg tenkte - de ville ha tatt meg for å være spenna galen!' Men tanken på støvlene, min pryd og stolthet, fikk meg til å tenke på en annen ting.
For dere som er intresert i det, bare klikk på:tilbakeblikk.
Siden vi, på kveldsvakten, hadde bare utkikk og rortørn, så var det ingen vits i å ha på seg arbeidsklær. Bortsett fra støvlene, ei ny dongeri bukse og T skjorte hadde jeg slengt på meg ei flott gabardin jakke med skinnkrave som jeg også hadde kjøpt i Buones Aires.
Da jeg først fant ut om brannen var jeg i pantryet akterut for å sette på kaffen til vaktskiftet. Jeg hadde kommet ned fra roret kl.23.00 og skulle nettop til å gå forut på utkikk da 'Dekken' stakk hodet inn døren fra dagrummet mens han sniffet rundt i luften.
"Jeg syntes det lukter røk - kan du kjenne det Magne"?
Ja, nå da han nevnte det kunne jeg faktisk lukte det også!
Jeg sprang ut i gangen og åpnet jerndøren ut til akterdekket. Ett blikk var nokk! Jeg tok av meg jakken og sa til "Dekken":
"Legg denne inn på lugaren min - jeg vil ikke ha den møkkete - og purr ut alle nedenunder, jeg må opp til 3 styrmann' på brua".
Veien midtskips fra poppdekket gikk langs en meter bred 'kanal' mellom de 2 akterdekk lukene og aktre masthus på den ene siden og en nesten 2 meter höy stabel med striesekker fyllt med sukkeraktig naftalin langs hele dekket, helt til rekka, på den andre siden. Det var det samme på begge sider av dekket - både på forut og akterut; - 120 tonn ialt med naftalin.
Rundtom det aktre masthuset var det også surret fast en 20-30 jernfat på 200 liter hver, med ildsfarlige kjemikalier. Da jeg löp midtskips langs denne gangveien så var det hissige flammer over hele toppen av sekkelasten rett akterom midtskipet på babord side.
Det had vært solskinn på hele overfarten så sekkene var knusktörre.
På leideren opp til skipperdekket kikket jeg ned og så at "sukkeret" under den oppbrente strien hadde smeltet og begynnte å flyte rundt og ned imellom sekkene hvor det antente lasten dypere ned.
Rundt hjörnet på skipperdekket der hvor leideren går opp til brua koliderte jeg nesten med förste syrmann' som også var på vei opp. Han var i pyjamas med en slåbrokk over.
Vakten hans begynner kl.04.00 så han hadde vel prövet og få litt sövn selvom det var litt leven og munterhet fra Salongen. Det var siste aften för New York så Kapteinen hadde et selskap for våre 12 passasjerer. Et par tyskere og resten hollendere tror jeg. (Jeg hadde lagt spesielt merke til en av de.- Ei pen hollansk jente på omtrent min alder!)
Oppe på brua så 3an lettet ut da han fikk öye på 'försten' som kom i tigersprang opp leideren.
Varsel lysene blinket villt - og knapper spratt ut på kontrol tavlen i styrehuset.
De slo "dead slow" på maskin telegrafen og la skuta opp imot den lille vinden som fantes så varmen ikke ville blåse imot midtskipet.
Jeg löp ned på skipperdekket igjen hvor jeg åpnet for 2 vann ventiler siden styrmann' hadde ringt maskinen for "vann på dekk"
Så full fart tilbake til 'poppen' hvor jeg så til at båtsmann' var purret ut og kom seg midtskips til styrmann' for nærmere ordre.
Så var det ned i maskinen for å finne ut fra "kvarten" (4.maskinisten) hvorfor det var så elendig vanntrykk. Vistnokk var det 'vedlikehold' servis på en av pumpemotorene for tilfellet, men de forsökte, "i all hast" sa kvarten, å få den igang igjen.
Midtskips igjen, ser jeg 1.styrman, - fremdeles i slåbrokken,- har fått ut brannslangen på babord siden av skipperdekket.
Mens han kopler den til og åpner ventilen springer jeg rundt og stenger de jeg hadde åpnet tidligere. Men enda var det elendig vanntrykk. Som jeg ropte til styrman over stöyen av varmen:
"Dette er elendig Styrmann! Jeg kunne jo pi... lenger en dette spruter" - Ja, det fikk han til å flire iallfall.
Siden varmen kom i kast opp over akterenden av midtskipet forsökte vi å holde den fra babords livbåt som var nymalt den samme dagen!
Malingen var enda ikke törr så den varme luften var nokk til å få den til å fenge i.
Med varme og rök gufsende i ansiktet ba styrmann' meg om å stikke inn i salong pantriet og hente noen våte håndkleder som vi kunne knyte over ansiktet.
"Med dette vanntrykket beöves jammen ikke to av oss for å holde slangen" ropte han.
I gangen utenfor salongen sto salongpiken med noen av passasjerene. De så nokså skremte ut.
(Jeg var ikke klar over det da, men de kjendte meg knapt igjen. Jeg var svart som en neger - med 'forhenværende' blondt hår hengende ned over öynene!).
Jeg tror de spurte meg "hvordan går det?" - mens jeg vetet noen törke håndkleder i vaske kummen, - og tror jeg svarte "Det går til helvete" - eller noe slikt, mens jeg löp ut igjen.
Ja, for å være ærlig, det hele hadde gått så fort at jeg hadde ikke hatt tid til å tenke på hvor "alvorlig" det var. Jeg tror jeg faktisk syntes at det hele var 'spennende'.
Ute på dekket igjen fikk jeg se én mann, - "hvem", skal være usagt, men det var en som opplagt ikke syntes at det var "spennende"! Han sto og rev i sveiven til styrbords livbåt - enda båten fremdeles var 'wired' fast til dekket! Jeg 'tok det bare inn' mens jeg sprang forbi, men tilbake med styrmannen, - mens jeg gav han de våte håndklerne, spurte jeg:
"Skal vi sette ut styrbord livbåt?" "Selvfölgelig" svarte han, "med en gang!"
"Jeg kan enda passe denne slangen alene - men det ser ikke ut til at livbåten kan reddes allikevel".
Varmen hadde fått godt 'tak' på utsiden av akterenden så jeg. Det var siste gang jeg så babords livbåt - og siste gang, nesten, at jeg så förste styrmannen.
Jeg var nettop kommet rundt til styrbord siden igjen da det var et kraftig dommedags smell! Det 'båste' meg paddeflat på ryggen. Der lå jeg og så akter masten komme rett ned mot meg- men stoppet like plutselig i en ½3 posisjon. Jeg kom meg på föttene igjen.
Jeg hadde sett 3dje styrmannen like för dette. Han hadde gått ned imellom winchene ved 3er luka med slangen sin for å komme nærmere varmen. Så hadde jernfatene rundt masten eksplodert!
To matroser var der allerede, hadde löftet han opp og bar han inn i salongen hvor salongpiken og en av pasasjerene så etter han.
Han var stygt forbrent. Ansiktet og hendene var som strikket grå ull - tykk ull!
En av matrosene kom med meg opp på livbåten hvor vi begynnte å ta av dekknings lukene.
Fra et midtstag på livbåten er det en 8-10 luker som dekker båten på hver side ned til rekken. Over det hele går det wire som er festet i skipsdekket.
Vi, - jeg husker ikke navnet hans, matrosen - fra Arendal tror jeg,- fikk festene av.Så begynte vi å löfte av lukene, den ene etter den andre - som vi la på soldekket i en pen stabel. - Akkurat som til en livbåt drill!
Ja, det er merkelig - tankeoverföring? - Jeg vet ikke, men på nöyaktig det samme öyeblikk retter vi oss opp og så på hverandre - ler, og fortsetter. Men fra nå av går lukene rett overbord - uten at et ord har blitt sagt imellom oss.
Dette er ingen "Livbåt manöver"!
Kapteinen hadde mönstret passasjerene på livbåt dekket; Styrmannen hadde fått på seg bukser og ei uniform's-jakke, og livbåten, - den eneste, henger klar i davitene.
De hadde fosökt og signalere med aldis lampe til de som var akterut på poppen - men med mindre hell. Hele akterdekket er nå et glödende flammehav.
De av mannskapet som kunne unnværes midtskips jobbet som besatt på fordekket med å kaste naftalin sekker overbord. På toer luken, rett foran midtskipet, sto det også en elegant 30 fot seilbåt surret fast. En del av frakten.
Det var snakk om å få den sjösatt - men det blir ikke til noe. Det er kanskje nokk mannskap - men ikke nokk tid!
Andre styrman kom löpende. Han hadde vært på brua og snakket med Kapteinen.
"Alt klart!" ropte han, "hvem har taljene og fanglina?"
"Jungen" hadde aktre talje og stod allerede klar ved den aktre daviten. Jeg hadde fanglina, men lettmatrosen som skulle være på den förste talja var visst en av de som hadde blitt avskåret akterut. Andre styrmann sa noe til försten, som nikket, så kom han over til meg.
"Du trenger ikke å være ved fanglina för båten er i vannet" sa han, "så du kan ta förre talja også - da du har fått den huket av kan du ta fanglina!"
"Okay aen styrmann" sa jeg, "så det blir bare to av oss i båten ned?"
"Ja." svarte han, men forsto med én gang hva jeg mente.
Ute i sjöen er det godt å ha et ekstra par hender og holde livbåte klar av skutesiden da den ruller.
"Det er forholdsvis stille" fortsatte han, "dere skulle ikke ha noe trubel"
"Okay" Jeg krabbet over i livbåten og grep fast i taljen, klar til låringen. I akterenden sto også 'jungen' klar.
"Alt klart!" ropte aen styrmann igjen. Jeg kikket rundt også, og det var som at det 'bildet' brendte seg fast i bevisstheten min.
En mann klar ved hver låring, plus de to styrmennene til å gi ei hand.
"Monty", en hollandsk matros som hadde fått det navnet fordi han altid hadde ei "Monty" type alpelue på seg, til og med sov i den noen ganger - han sto klar ved rekken rett foran midtskipet, med et godt tak i fanglina - klar til å hale oss forut, vekk fra flammene, så snart som livbåten var i vannet.
Fire menn (to av dem var passasjerer) holdt to slanger gående på skipperdekket. Det var allikevel bare snakk om tid för brannen ville spre seg under midtskipet - derifra til fordekket.
Båsen med resten av dekksmannskapet, såvel som de fra maskinen som ikke var avskåret akterut, slet som vanvittige på fordekket. Et jag mot tiden for å få naftalin sekkene overbord för flammene nådde dem.
Passasjerene sto i ei klynge i ly under bro-vingen og bare ventet på at livbåten, den eneste som var igjen, skulle bli sjösatt.
Med unntak av et par eldre damer som allerede hadde blitt hjulpet ombord i livbåten, hadde styrmannen bestemt at han ville se båten trygt i sjöen för han ville ha resten av passasjerene ombord i den.<'P>
Det var risikabelt nokk som det var mente han på; og han hadde forhört seg om at, med untag av de to damene, det var ingen som ikke kunne ta seg ned i repene.
"Lower away!" ropte andre styrman. - (Det var "hans'" båt. Förste styrmannens båt var i lys lue på babord siden).
Det så ut til at låringen skulle gå smertefritt inntil vi kom litt lenger ned skutesiden. Da gikk det opp for meg at kjölevannet fra hovedmotoren kunne bli litt av et problem.
Ovenifra hadde det ikke sett så ille ut etter at vi hadde hengt ut ei 'renne'. Ei 'renne'er noe vi bruker i havn for at ikke kjölevannet og andre utlöp skal srute langt innover kajen. En 'tre lem' vi henger over 'gattet' som vannet kommer ut av.
Men vi lå ikke ved kajen nå! Selv om det ikke var stor sjö, - oppe på dekket merket vi den nesten ikke - men skipet rullet allikevel. Först når du kommer ned mot vannlinjen går det opp for deg hvor mye det ruller! Bare på dönninger i stille vær som nå kan det være en 3-4 meter opp og ned igjen med hver rull.
Da skipet ruller imot oss i båten (mot styrbord) svinger alt som henger ned skutesiden ut, og havet kommer opp mot deg som en lynheis. Når skuta ruller tilbake igjen dunker alt imot skutesiden - og havet forsvinner nesten under deg. Ettersom vi kom ned forbi renna - og skipet rullet mot oss, svingte vi ut, renna svingte ut - og kjölevannet sprutet rett inn i livbåten i ei vannsöyle på flere hundre liter i minuttet!
Heldigvis gikk mye av vannet forbi, utenfor eller innenfor livbåten, men enda litt lenger ned og jeg hadde intrykk av at jeg fikk det hele i hodet! Så vel som vannet - så dunket renna til meg i hodet for hver sving! Med alt det vannet fossende over meg var det jo umulig å se noen ting for å undgå hammringen!
Ja snakk om sirkus!
Den förste gangen vi 'traff' sjöen så fikk gutten på den aktre taljen kastet av sin; men jeg, under 'fossen' så ikke hva som hendte og fikk ikke avkoblet min i tide. Da skipet rullet tilbake tok det med seg forenden av livbåten mens den avkoblede akterenden hadde sjöen inn over rekken. På den neste 'rullen' fikk jeg huket av taljen min - akkurat som at han akterut fikk huket sin talje på igjen! Ja det var litt vannvittig det hele.
Heldigvis holdt "Monty" (oppe på dekket) fanglina ned til baugen av livbåten rett så stramt. Det gjorde at baugen ikke gikk så langt under, og derfor tok inn lite vann. På den neste rull fikk han kastet av igjen akterut så vi tilslutt flöt på en jevn kjöl.
Så fikk vi först passasjerene ned i livbåts repene, og så noen flere mannskap til årene. "Monty" hadde fått et par andre til hjelp oppe på dekket og sammen klarte de å hale livbåten nesten opp til baugen. - Men det var enda ikke langt nokk.
Begge ankerene "var i vannet" og 2.styrmanen ville at vi skulle helt opp til styrbord ankerkjetting hvor vi skulle 'gjöre fast'. Det hadde imidlertidig begynnt å bli litt 'leven' i livbåten. Höye stemmer löd, iherdig og insisterende, at vi måtte komme oss klar av skips siden, at eldre damer og andre passasjerer hadde sine rettigheter!
Jeg sto, med andre mannskap, og skjöv mot skutesiden for å hjelpe livbåten framover da jeg med ett ble klar over at noe foregikk bak meg!
En av passagerene, en eldre mann, hadde det travelt med å kutte fanglina! Da jeg lente meg over for å se nærmere var jeg lettet ved å oppdage at han hadde bare en liten lommekniv. Men allikevel så jeg at repet hadde begynnt å 'frynse opp' litt så jeg måtte få han bort. Under omstendighetene hadde jeg ikke tid til hverken forklaringer eller noen utpreget höflighet - men han forsto sikkert grunnen.
Som vi slet med å komme nærmere baugen og ankeret blev 'stemmene' mere og mere insisterende på at vi måtte komme klar av skipet. Jeg så 2.styrmannen akterut pröve å strekke seg så högt som mulig for å veksle noen ord med 'Skipperen'. Han sto og lente seg over rekka på fordekket i ett forsök på å höre hverandre i levenet.
Jeg tror de måtte ha blitt enige om å ta hensyn til 'ropene' så det ikke skulle være noen tvil om at vi satte passasjerenes sikkerhet överst på lista. 2. styrmannen ropte iallfall til meg at jeg skulle stå klar til å 'la gå' fanglina!
Herregud - dette skal bli morro, tenkte jeg. - Forsök bare å se situasjonen!
Vi lå og 'red' på fanglina rett under forkanten av fordekket. Skuta lå og 'red' på begge ankrene, opp imot vind og ström. Som för sagt så var det ikke mye vind i normal forstand - men allikevel nokk til å få hele 'kostebinderiet' til å dra nokså hardt i hasene.
Det mest fornuftige var sikkert å få livbåten opp til ankerkjettingen (som 2. styrmannen forsökte). Ja, hva skal jeg gjöre nå? (sier jeg til dere som leser dette). Skal jeg bare forsöke å skrive ei spennende sjöhistorie?
Eller skal jeg forsöke og forklare det som virkelig hendte? - Jeg tror jeg helst vil berette det som det var.
Om det blir tröttsomt må du heller hoppe over detaljene!
Fra der vi ligger strekker fanglina seg i omtrent en 45 graders vinkel opp dit hvor "Monty" og de andre står og haler. Det betyr at de må nesten löfte båten ut av sjöen for å få den lenger framover. Okay?
Om vi kan komme opp til, og gjöre fast i ankerkjettingen så vil alle være forholdsvis trygge. Og vi ville være i nærheten av de andre som var ombord - uten noen livbåt. Hva kunne gjöres? Siden været holdt livbåten klemt mot skutesiden kunne vi ikke bruke årene til å ro forover. (Å bruke årene på utsiden av livbåten ville bare klemme oss hardere mot jernplatene i skutesiden - uten å få oss lenger fram). Men en lösning kan altid finnes.
Vi hadde gestikulert til de ombord (som forsto hva vi mente med en gang) at de skulle forsöke og strekke fanglina under ankerkjettingene og rundt baugen. Den kom ut for langt nede på skroget til å rekke ned fra dekket, men de kunne slenge en taustige over rekken ved ankeret. - På den måten kan de ta enden av fanglina ned taustigen og få den under ankerkjettingen - så gjöre det samme på det andre ankeret!
Nå ser du sikkert hva jeg mener? Repet kan nå strekkes rundt baugen og ned til fordekket på den andre siden av skuta! Det er enda gjordt fast opp ifra livbåten selvfölgelig, men nå er det bare å 'la gå' der, hale det inn så fort han kan på den andre siden - mens jeg gjör det samme i livbåten, og - presto! Nå har vi ei line nesten i vannlinjen og helt opp til baugen! Der ville vi være nærme nokk til å kaste et rep omkring ankerkjettingen!
Ja, det var da liksom tanken da. Med all skrikingen og kavet - så ligger plutselig fanglina helt slakk og flyter i vannskorpa! De lot gå hele greia.
Har du sett en kakerlak som ligger på ryggen og sparker med alle benene? Slik må vi neste ha sett ut ovenifra! Klemt mot skutesiden driver vi akterover. Vi på 'utsiden' har noen årer ute - men skal vi ro eller skåte? Enten vi gjör det ene eller det andre så dytter vi båten mot skutesiden - mens de på 'innsiden bruker årene til å forsöke og skubbe livbåten vekk fra skutesiden!
Ja der ser du hele bildet. - Mens vi ubönnhörlig drev langs skuta til det flammende akterdekket! Jeg husker 2. styrmann sa til passasjerene at de skullle gå over siden og holde fast i repslyngene på utsiden mens båten drev gjennom varmen - men det ble nokk for varmt til det. For min del skåtet jeg utover til det kjendtes som at T.skjorten min skulle begynne å brenne på ryggen. Da rullet jeg meg bare over siden.
Men det var vel her at jeg begynte på denne beskrivelse også?
(Vil fotsettes....."ombord i livbåten igjen" - og så "Gripsholm"



zzzzzzzz.
xxxxxxxxxxxxx!


'E-mail' address:
mroen@iprimus.com.au